Зешан Шакар — новинки

«Hvorfor hadde de ikke mer, husker jeg at jeg tenkte etter at hun døde. De var herfra, norske, nordmenn, burde de ikke hatt flere ting? De tinga andre norske foreldre og besteforeldre har. I hvert fall en hytte, en sånn uten strøm og vann, et sted der ingen andre ville ha hytte, midt uti skauen. Men nei. Ingenting. Jeg spurte mora mi en gang om hvorfor det var sånn.
’Sånn blei det’, svarte hun.»

De kaller meg ulven er en beretning om å vokse opp med vissheten om at de gode kortene er skjevt fordelt. Hovedpersonens foreldre har hele livet arbeidet hardere enn helsa har tålt.
Likevel står så lite igjen etter dem.
Det er ingenting å arve bortsett fra minner og noen familiehistorier, fra fars oppvekst i Pakistan, fra mors finnmarksslekt, fra deres felles liv sammen i Oslo.

Nå er hjemmet oppløst, og faren vil forlate Norge for å bli gammel i hjemlandet.

Tilbake står hovedpersonen med en umettelig sult etter å eie og ha det alle andre har så mye mer av.

«Det skjer ikke da. Jeg liker ikke skriving. Hvert fall ikke skrive dagbok ass. Det er for kæber, mann. Jeg snakker isteden ass. Men ok, ja ass, jeg er Jamaal. Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V, Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid.»

«Det er tradisjon å kalle den førstefødte Mohammed, og Profeten er alle muslimers forbilde, men liksom, de som er så opptatt av at jeg skal komme ut dit og få en fin jobb og alt det der, jeg skjønner ikke hvorfor de ga meg det navnet.»

Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.